BBB: Bading, bær og - Bach!

Har disse tre b-ene noe med hverandre å gjøre? Ja, men ikke annet enn at jeg viet en del tid til disse i sommer, ikke minst sistnevnte.

Rekkefølgen viser samtidig en slags tidslinje som reflekterer utvikling av været fra starten av ferien og fram til og med første uke i august. Ferien begynte for vår del allerede i midten av juni og ble tilbrakt på hytta ved vannet Mortsjølungen i Eidskog. I likhet med store deler av Østlandet var vi velsignet med et fantastisk sommervær, med temperaturer på land og i vann som ikke innbød til de store fysiske utskeielsene. Utskeielsene ble ofte begrenset til fire ganger om dagen å gå 30 meter fra solsengene på verandaen og vasse ut i vannet - som i lengre perioder holdt 24 grader. Noen kajakkturer rundt på vannet skapte allikevel litt variasjon disse dagene. Men egentlig har badingen fortsatt selv om det i skrivende stund 4. august bare(?) er 19 grader i vannet, til tross for hyppige regnbyger hver dag.

Men regnbygene førte også mye godt med seg. For eksempel lavere strømpriser,  redusert skogbrannfare og ikke minst sårt tiltrengt vann på åker og eng. Og det fører normalt til en bra sesong for molter, bringebær og blåbær, og det gjorde det i år - bortsett fra moltene, i hvert fall i dette området. Men bringebær og blåbær bugner det av, i tillegg til mye rips og solbær på de få buskene vi har her på hytta. Jeg har tidligere blogget om det å være på bærtur, og når jeg i går og i dag var ute i skogen og plukket, gikk også i år tankene tilbake til barndomsårene der vi lærte gleden av å høste av naturens overskudd, enten det var bær eller fisk. 

Men hva gjør man ellers i ferien når det høljeregner, noe det begynte med på slutten? Man kan alltids lese bøker, se på film, spille kort og liknende, men det blir for passiviserende for meg i lengden. Og det var her Bach kom meg til hjelp, og det skal resten av dette blogginnlegget handle om. Men først litt bakgrunnsinformasjon.

For et års tid siden lastet jeg ned programmet MuseScore, som er et gratis noteskrivingsprogram, minst på høyde med profesjonelle programmer som f.eks. Finale og Sibelius. Tanken var å digitalisere alle mine gamle håndskrevne arrangementer jeg lagde for bluesbandet vårt "Blue Finger" for 30 år siden. Samtidig registrerte jeg meg som bruker i det sosiale nettverket som er knyttet opp til programmet. Her kan man i tillegg til å spørre om programmet også diskutere alt knyttet til arrangering og komposisjon, og ikke minst kan man laste opp egne ting til nett slik at det kan deles med andre. Svært likt slik man deler videoer på YouTube. To ganger i uka er det dessuten en times "live" sesjon med en av folkene bak programmet, Marc Sabatella - pianist, jazzmusiker og musikklærer i Denver. En av disse sesjonene er viet  en gjennomgang og diskusjon av "score of the month" som han selv plukker ut blant innsendte bidrag, og her har mine arrangementer vært oppe til diskusjon og analyse et par ganger, morsomt og lærerikt!

Men så var det Johann Sebastian da. Jeg har nemlig et etydehefte for trompet med en del av satsene fra alle Bach sine seks suiter for solo cello. Fantastisk musikk og veldig fint å bruke for å øve fleksibilitet, musikalitet og pust, og ikke minst gøy å spille. Så for en tid siden kom jeg på den ville ideen om å prøve å arrangere noen av satsene for messingkvintett. Dette er altså musikk for solo cello, og så vidt meg bekjent er det ikke laget arrangementer av dette for orkester eller andre ensembler. Jeg har søkt, men ikke funnet noe. Så selv om jeg har melodilinjene i etydeheftet, måtte jeg prøve å finne akkorder som matchet. Hele dette prosjektet lanserte jeg for MuseScore nettsamfunnet og Marc Sabatella, og han syntes det var svært interessant, ikke minst det å kunne se på harmoniseringen bak melodilinjen og stemmeføringen.

Dette satte jeg i gang med for flere måneder siden, og måtte dermed lese meg opp på disse suitene (jeg valgte i første omgang ut menuett 1 og 2 fra suite no 1 i G-dur). Det finnes tonnevis av informasjon på nettet, inkludert masteroppgaver, videoer, tykke bøker og nettsider som diskuterer cellosuitene, men veldig lite om underliggende akkorder - i den grad det fra Bach sin side var noen underliggende akkorder.

Så jeg brukte et par uker tidligere i år på et første utkast som så ble diskutert i nettsamfunnet. Jeg ble tilmed dratt opp "på lufta" i live sesjonen for å forklare hvordan jeg hadde tenkt. Det ble litt skummelt, følte det nesten som å være på en eksamen, men veldig lærerikt. Fikk positiv kritikk for hvordan jeg flyttet melodien mellom instrumentene, men en morsom kommentar om et par akkordprogresjoner: "Very nice Steinar, but this sounds like Paul McCartney, not Bach" :-) Så jeg gjorde noen små justeringer, og har nå en versjon som jeg er fornøyd med.

Men hva gjorde jeg så mer med Bach i sommer? Jo, arrangementet for messingkvintett gjorde jeg i Bb-dur i stedet for originalt G-dur, for å ikke gå utenfor det nedre omfanget på trompet (F#4). Men så tenkte jeg at hvorfor ikke forsøke å tilpasse arrangementet til strykekvintett, dvs. to fioliner, bratsj, cello og kontrabass - og i originaltonearten G. Og det jobbet jeg med noen regnværsdager på slutten av ferien. Det var ikke bare å kopiere messingkvintett versjonen og transponere ned, det måtte noen justeringer til. Fiolin har f.eks. ikke samme nedre omfang som cello, så det måtte gjøres noen oktavhopp på et par steder der fiolinene hadde melodiføringen. Denne strykerversjonen ble også diskutert av nettsamfunnet etter at jeg hadde lastet den opp, samtidig som jeg nå ser at den spilles og lastes ned av flere hver uke. Her er den også:

Cello Suite No.1 in G major, BWV 1007 – Johann Sebastian Bach Cello Suite No 1 Strings - minuets by skibohemen

Det har vært morsomt å jobbe med MuseScore og bedrive litt hobbyarrangering, og i tillegg til bluesband arrangementene har jeg laget en treblåserkvartett ut av Tom Waits sin "In The Neighborhood", en messingkvartett ut av "Have Yourself A Merry Little Christmas". Om som en kuriositet til slutt - på hytta fant jeg i fjor en gammel CD etter mine foreldre med musikk av en lokal musiker fra Eidskog med navn Thor Wang  - bl.a. med en "Bruremarsj fra Eidskog". En søt liten melodi, så i første omgang prøvde jeg bare å prikke ned melodien og en tilnærmelse til orgelorkestreringen. Kanskje lage en messingkvintett versjon senere. Uansett, når jeg lastet opp denne til nettstedet fikk jeg en "like" av ingen ringere enn - Lillebjørn Nilsen :-) Se høyre kolonne. Han er forøvrig bruker av MuseScore selv, og har lastet opp mange av sine ting og arrangementer av andres musikk  for avspilling og nedlasting.

Det skal sies at vi gjorde mange andre ting i ferien enn bare å bade og plukke bær og å flørte med Bach. Det ble flere lange turer til fots på jakt etter geocacher og noen besøk på lokale museer, og ikke minst turer til Skillingmark og Charlottenberg for å bli kvitt litt av feriepengene!

Fortsatt god sommer!

Annerledesåret 2020

Året 2020 har vært annerledes for alle, men har slått ut forskjellig i forskjellige land og til forskjellig tid. Vi er allikevel heldige som bor i Norge, og for at vi har politikere, myndigheter og en samfunnsstruktur som gjør at vi tross alt har kommet oss "billigere" fra pandemien enn mange andre land. Men dette er dessverre en fattig trøst for de som har mistet noen av sine kjære eller har blitt rammet på andre måter, f.eks. i forhold til jobb.

Derfor er det med en viss ærbødighet og takknemlighet vi begynner denne oppsummeringen med å slå fast at hverken vi eller noen i vår nærmeste familie har vært smittet eller rammet nevneverdig jobbmessig. Både May Britt og Steinar har vært og er i full jobb hele tiden, Steinar riktignok på hjemmekontor siden mars.

Starten av året gikk mye med til forberedelser til det som skulle blir årets høydepunkt - en uke på Svalbard i midten av februar. To dager i Longyearbyen, tre dager hundekjøring og to dager i Longyearbyen til slutt. Det ble en fantastisk opplevelse fra start til slutt, og spesielt hundekjøringen med selskapet Green Dog, og den kjempeflinke tsjekkiske guiden Jan. Vi fikk veldig god kjemi siden vi viste så stor omtanke for hundene, og også når Steinar kunne fortelle at han hadde jobbet tre somre som guide på vestkysten av Spitsbergen. Vårt besøk var på et tidspunkt da koronaen hadde brutt ut i Kina og et par andre land, og det ble en del prat om dette. Vi kom oss hjem i tide, bare et par uker før koronaen nådde Norge. Svalbardsamfunnet har dessverre blitt rammet hardt, ikke av smitte, men av konsekvensene av en by som er helt avhengig av innkommende turisme, men der det meste nå er nedstengt pga innreiserestriksjonene. Svalbardianerne har lav skatt, men har til gjengjeld ikke krav på alle de samme støtte- og velferdsordningene som oss på fastlandet. Dette rammer hardt nå! Vi følger med gjennom vårt fortsatte abonnement på Svalbardposten! Og vi skal tilbake til Svalbard!

Vel tilbake i Oslo ble dagliglivet etter hvert gradvis forandret, om enn langsomt. Vi fortsatte med korpsøvelsene våre i Vålerenga og Sagene, men både det tradisjonelle regionsmesterskapet på Lillestrøm og NM i Trondheim ble etter hvert avlyst. Da ble 17. mai neste mulige mål, men den ble jo også kraftig redusert, da det hverken ble barnetog eller lov å marsjere i gatene. Sagene fikk allikevel spilt for et borettslag og gitt en kort minikonsert på Myraløkka der det er åpent og god plass.

Vi hadde ikke fått mange skiturer før vi dro til Svalbard, men tross en veldig dårlig vinter fikk vi oss et par turer i mars og april. May Britt og Steinar var som vanlig hytteverter på Heggelia en helg, og akkurat den helgen var det godt med snø og fint skiføre. Steinar og Hedda hadde flere turer fra Brovoll og jammen fikk ikke Hedda, Silje og Steinar en fin tur i solskinnet på Lygna helt på tampen av sesongen også.

Vi var lenge usikre på om Grønolen fjellgård fikk holdt åpent for påsketuristene sine, men det gjorde de ikke, og dermed ble det brudd i vår faste påsketradisjon her. Det ble i stedet noen turer på hytta og litt våronn her, hyggelig nok, men et stort savn og rart å ikke være på Grønolen i påsken.

Men koronaen skulle gjøre at vi fikk et sommerbesøk på Grønolen i stedet. Det var nemlig planlagt en sykkeltur i Tyskland i slutten av juni sammen med gode korpsvenner, men den fant vi å måtte kansellere pga all usikkerhet knyttet til smitte, mulige flykanselleringer osv. Så vi lette etter alternativer, og blinket fort ut Valdres og Grønolen. Og der kunne de nå ta i mot oss, men måtte servere all mat ved bordene i stedet for å tilby buffet. Men maten var akkurat like god som den pleide å være. Her fikk vi noen fine dager med sykkelturer inn til Fleinsendin og langs Vinstervatn med besøk på Haugseter med rømmegrøt og øl. Siste dagen ble det mer rømmegrøt og spekemat på setra til Grønolen, Lykkjestølen ved Vinstervatn. Valdres og Grønolen matcher det meste!

Etter Valdres dro Hedda, May Britt og Steinar rett avgårde til Trysil, der vi ganske på sparket før vi dro til Valdres hadde leid oss en flott og diger hytte ved foten av Trysilfjellet. Planen var å sykle i det flotte fjellterrenget. Vi hadde med Hedda sin nye MTB og May Britt sin nye el-sykkel, mens Steinar leide sykkel i Innbygda. Litt vekslende vær, men det ble tre fine sykkelturer. Mye opp og ned, så Hedda og Steinar fikk kjørt seg, mens May Britt cruiste forbi oss på sin el-sykkel.

Resten av sommeren ble stort sett brukt på hytta ved Mortsjølungen, der vi fikk gjort en del nødvendig vedlikehold på hytte og tomt. Innimellom dette hadde vi hyggelig besøk av May Britts familie fra Sandnes, Michael, Stine, Melissa og Steinars bror Terje. Og det ble tid til tur til Kongsvinger festning, Børliplassen og masse bading og fine sykkelturer også. 

Vi fikk også lagt inn et hyggelig besøk på den flotte hytta til Jan Eddy og Kristine ved Syndin. Flotte dager med fine turer i fjellet, god mat og drikke og hyggelig samvær. Og jammen ble det ikke et besøk til her i oktober, denne gangen med flere andre korpsvenner og med rakfiskkveld på

Syndinstøga! 

Årets andre og kanskje aller største høydepunkt kom i august da May Britt ble bestemor! De stolte foreldre Michael og Stine brakte lille Liam til verden 6. august. Gjett om stas! Hos oss og hos tante Melissa og oldeforeldre Britt og Torkild. Her har vi mye å glede oss til som barnevakter i årene som kommer. Melissa har forøvrig dagene fulle med masse å gjøre i advokatfirmaet DLA Piper, men har greid å få tid til å ta teoriprøven for sertifikatet, og er klar for oppkjøring i mars. I tillegg bruker hun mye tid i skog og mark og i fjellet, og var bl.a. på Trolltunga, Prekestolen, Kjerag, Via Ferrata i Loen og Rampestreken i Åndalsnes i sommer sammen med venner.

På Steinars side går alt bra med både Silje og Hedda. Silje måtte en periode få dagpenger fra NAV, som daglig leder for Kaffebrenneriet på Saga kino. Her måtte de holde stengt en lang periode, men er nå åpent igjen og besøket i ferd med å ta seg opp igjen. Silje har personalansvar for flere ansatte og har tross sin unge alder tatt slike utfordringer på strak arm.

Hedda går i 3. klasse på Elvebakken VGS, og har en del “hjemmekontor” og Teams-basert undervisning men også vanlige timer på skolen. Hedda har helt siden ungdomsskolen vært langt fremme på bruk av digitale verktøy, og har derfor ingen problemer med å innrette seg, men i likhet med andre savner hun den faste kontakten med medelever og lærere. Hun får også dagene til å gå ved siden av skolearbeidet, og har to dager i uken hvor hun jobber som privatlærer i et engasjement gjennom bydelen, for tiden underviser hun i matematikk. Hedda er i likhet med Silje glad i være ute i naturen, og er ofte den som tar initiativ til ski- eller sykkeltur. Det er selvsagt pappa glad for! Dessuten har hun begynt å øvelseskjøre og lese til teoriprøven.

Nå er jula like rundt hjørnet, og den blir annerledes her i Oslo som i resten av landet. Det blir reduserte selskapeligheter, men vi får god tid til å være sammen og puste ut, og kanskje reflektere litt over året og det faktum at de endringene vi må forholde oss til er for bagateller å regne sammenliknet med hvordan mange andre har det. Vi håper som vanlig på at skiføret omsider viser seg litt mer stabilt og lengter etter å komme ut i løypene.

Vi ønsker alle en god og fredelig jul og et nytt år der vi forhåpentligvis kan treffe hverandre under trygge forhold igjen.

Hilsen oss på Voksenkollen - Hedda,May Britt & Steinar

Julehilsen 2019 - året som har gått

Når jeg skriver dette, kjenner jeg på meg at jeg nok allerede har skrevet mitt siste papirbaserte julekort. Dette drodlet jeg om og argumenterte for allerede for et par år siden, og lite har endret seg. Hvis du som leser dette er lei deg for at du ikke får en personlig hilsen på et kort du kan sette på peishyllen, kan du hinte meg, så skal jeg se hva jeg kan gjøre med det :-)  Inntil videre forblir julehilsnene rent digitale!

Årshjulet vårt her på Voksenkollen består stort sett av den samme type aktiviteter hvert år, men har i år vært usedvanlig tettpakket. Både May Britt og jeg bruker mye tid på å følge opp våre to respektive korps - Vålerenga og Sagene. May Britt har tilmed to korps å følge opp - "Lystharmonikerne" i tillegg til Vålerenga. Men hvis det ikke hadde vært lystbetont, så hadde vi jo ikke brukt så mye tid på det! Noen av høydepunktene for meg var den tradisjonsrike sommerkonserten på Myraløkka med Lars Erik Gudim som gjestedirigent, oppsetningen av musikalen "Nine" i høst, Sagenecabaret med Lars Klevstrand og Kari Svendsen, tur til Island med konsert i "Harpa" og nå etter hvert den kommende matinékonserten på nyttårsaften med Gunda-Marie Bruce og Kjetil Støa som solister.

Men det blir tid til mer enn bare musikk! Det ble flere flotte skiturer i Marka i løpet av vinteren, både jeg alene eller sammen med Silje eller Hedda, samt med May Britt med to besøk på Heggelia som vertskap på vegne av Skiforeningen, på Lygnasæter med Hedda og May Britt i vinterferien og som vanlig alle fire på Grønolen på Beitostølen i påsken. Dit skal vi den kommende påsken også, og det blir et 20-års jubileum!

Så hadde May Britt og jeg en spennende miniferie i Dublin i april. Det var julepresangen til oss selv, og et besøk som frister til gjentagelse. Meget hyggelig by der man blir godt mottatt som nordmann.

Sommerferien startet med en uke i Valencia for oss alle fire. Det ble et hyggelig gjensyn for min del, og et spennende nytt bekjentskap for de tre andre. Her fikk Hedda briljere med sine gode spanskkunnskaper, fra å bestille på restaurant til å veilede reisende på metroen! Ellers var det selvsagt sol, bading, god mat og drikke som stod i høysetet, og damene fikk også rikelig tid til shopping :-)

Størsteparten av resten av sommeren ble for min del tilbrakt på hytta, med May Britt og Hedda deler av tiden, og ellers med besøk av venner og familie - ikke minst den svenske grenen av min familie, samt May Britts foreldre og barn. Vi trives godt her, samtidig som det alltid er en del å gjøre ute og inne, så dagene går fort. Etter en mini juleferie der ute for noen dager siden er hytta nå stengt for vinteren.

May Britt og jeg rakk også to avstikkere fra hytta - en tur til venner på Hvaler og med en forestilling av Taube-cabareten i Engelsviken. Som bursdagpresang hadde May Britt dessuten fått tur til Tordenskiolddagene i Fredrikshavn - en festival jeg hadde vært på tre ganger tidligere med korpset. Kjemepartig, anbefales!

På høsten ble det også plass til to faste aktiviteter for min del - nemlig årviss hyttetur til Hornsjøen (Vestre Gausdal) med naboherrer, samt "blåtur" med gamle studiekamerater fra Blindern. I år gikk turen til Krakow, meget hyggelig sted og som vanlig veldig sosialt! Neste år er det min tur til å arrangere og "hoppe etter Wirkola", så gode tips mottas med takk :-)

Men året bød dessverre på noe sørgelig og for meg litt uvirkelig - min gode venn gjennom førti år -  Knut Jørstad - døde fra oss 31. august. Jeg nøler ikke med å si at han har bidratt til å forme livet mitt karrieremessig og menneskelig. Det ble en vemodig, men samtidig god avskjed med ham i bisettelsen i Jacobskirken i Oslo, der de nærmeste, felles venner og gamle kollegaer fra nær og fjern var til stede. Hvil i fred Knut - vi rakk dessverre aldri å gjennomføre Norge på langs skituren som vi hadde bestemt oss for å gjøre når vi fikk litt bedre tid. I stedet drar jeg til Svalbard igjen i februar sammen med May Britt, et sted du introduserte meg til, og hvor jeg var så heldig å kunne jobbe for deg som turguide i Arctic Adventours i tre somre.

Til slutt noen ord om mine flotte døtre Silje og Hedda:

Silje flyttet for seg selv i fjor sammen med sin kjæreste Rauno, og jobber i Kaffebrenneriet i Oslo. Hun har vært assisterende daglig leder flere steder, og er nå vikarierende daglig leder på Kaffebrenneriet i Theresesgt. Ta deg en tur innom da vel - du er garantert byens beste kaffe og god service!

Hedda går i 2. klasse studiespesialisering på Elvebakken videregående i Oslo og bruker mye tid på skolearbeidet. Til stor glede for sin far, er hun minst like glad i å gå på ski som han (og sin søster), og er faktisk den som maser på å dra ut på tur. Nå har hun dessuten fått seg jobb som instruktør på Skiforeningens barneskiskole som starter i januar. Midt i blinken for henne. og dessuten svært nyttig jobberfaring.

Vi ønsker familie, venner og kjente en god jul og et innholdsrikt nytt år!

Hilsen Silje, Hedda, May Britt og Steinar

,

En digital julehilsen

Så var jula der, og enda mer "som julekvelden på kjerringa" enn året før kan det virke som. Da var tiden også kommet til de årlige julekortene og julehilsenene, og som alltid er jeg for sent ute. Her om dagen så jeg for meg prosessen - finne et eller flere passende bilder fra året som har gått, laste dem opp til Eurofoto og komponere et kort, bestille trykte kort med konvolutter, skrive ca. 30 kort med personlig hilsen til alle, finne postadressene, putte i konvolutt, frankere og sende. Puh! Man kan bli svimmel av mindre oppe i alt annet som skal gjøres.

Så slo det meg at jeg i egenskap av å være offentlig IKT-arbeider kanskje i år skal prøve å følge opp Digitaliseringsrundskrivet på hjemmebane også, i hvert fall som et forsøk - selv synes jeg jo det er hyggelig å få julekort som kan settes på peishyllen eller legges i "Julepost" folderen som vi alltid henger opp. Men da får vår egen lille "virksomhet" her oppe se hva rundskrivet sier og forsøke å omsette det til julehilsenen min i år:

• Virksomheten skal ta i bruk Digital postkasse til innbyggere innen utgangen av første kvartal 2016. Dette gjelder utsending av post til innbyggere som har valgt digital postkasse og som ikke har reservert seg.

Burde rekke det med god margin, jeg starter jo nå. Mitt reservasjonsregister er foreløpig tomt, og jeg tror jamen at nær 95% av julekortmottagerene mine har en "digital postkasse". Ser lovende ut dette. Men hva med de siste 5%?

• Har innbyggeren verken valgt postkasse eller reservert seg mot digital post, kan post fortsatt sendes til Altinns meldingsboks.

Hm, spørs hvor kult det er å få julekortet som Altinn-melding for disse fem prosentene, men hvem vet - kanskje om noen år, eller levert i Sikker Digital Postkasse? Inntil videre tror jeg denne virksomheten velger den grønne gammeldagse postkassen for de siste fem prosentene ..

Er jeg da klar til å skrive om det dette egentlig skulle handle om?

Vent litt. Innenfor digitalisering snakker man ofte om forskjellige modenhetsnivåer, der første nivå ofte omtales som det å "sette strøm på skjemaer". I den gamle julekortprosessen min brukte jeg riktignok digitale verktøy til å lage kortet men der stoppet det. Nivå 1 åpenbart.

Bedre blir det vel hvis man bruker e-post og sender med et julebrev som vedlegg? Jeg fikk nettopp et hyggelig slikt brev i dag og det er alt printet ut, lest og plassert i "Julepost" folderen. Nivå 2.

Kan vi gjøre det enda bedre? Vedlegg er en vederstyggelighet mener noen, i hvert fall når de er store. De stjeler båndbredde på nettet og de fyller opp alle mulige e-postkasser med en egen kopi. Så kanskje legge julebrevet et sted på nettet da og linke til det i stedet? I Dropbox, en blogg el.? Smart, nivå 3.

Nå begynner det å hjelpe, men fortsatt må jeg jo sende en e-post til hver enkelt mottager? Og i år hadde jeg tenkt at de skulle få den samme hilsenen, ergo en kopi sendt mange ganger. Så, i stedet for å sende innholdet til mottagerene, greier vi kanskje å "sende" mottagerene til innholdet i stedet, og dermed komme oss til nivå 4? Ja, det greier vi, og du som leser dette har med stor sannsynlighet blitt "sendt" hit allerede så du vet hva som har skjedd. Digitalt innhold og heldigital prosess! Da er vi klare.

Julehilsen fra Voksenkollen

En omdreining til på årshjulet vårt er gått, og det er mange av de samme innslagene som går igjen - skiturer i Oslomarka så ofte som mulig, vinterferie på Lygnasæter, påskeferie på Grønolen på Beitostølen, delt sommerferie mellom Hellas, hytta og Italia (Sardinia) og ellers en hektisk arbeidshøst for både barn og voksne.

Det er allikevel noen større og viktige begivenheter som preger året vårt. Det første er at Hedda begynte på ungdomsskolen, og ikke en hvilken som helst skole - nemlig Humanistskolen. Her snur man opp ned på mye av det man tar for gitt (og er prisgitt) i den offentlige skolen. Og apropos digitaliseringsnivå - Humanistskolen er nok på nivå 4 allerede! Vi kommer garantert til å høre mer om og fra Humanistskolen i året som kommer, men det viktigste for meg er den modenheten og brede ballasten Hedda alt har fått, samtidig som hun synes det er spennende og morsomt å gå på skolen.

Men jeg har også fått en helt ny hverdag som virksomhetsarkitekt og løsningsarkitekt i Statens vegvesen siden mai 2015. Det er enorme forskjeller mellom det å jobbe i en offentlig virksomhet med over 7000 ansatte med en IKT-avdeling på ca 350 personer, fra det å komme fra en privat bedrift med 10-15 ansatte. Man kan si mye om dette, men det mest spennende for meg er nok den store faglige bredden jeg har møtt blant nye kollegaer, sammen med muligheten til å få brukt mer av min egen breddekompetanse på et variert sett med utfordringer. I tillegg er det spennende å jobbe i en etat med et så stort og viktig samfunnsdrag, og som samtidig opererer i en sektor der innovasjon og digitalisering skjer på alle områder hele tiden (i bilen, på og rundt veien).

Silje har kommet til 2. klasse på Blindern videregående skole, og merker også at det drar seg til på flere fronter. Det er mer skolearbeid og mer tid må brukes hjemme og i helgene. Samtidig har planlegging av russetid for lengst begynt, med bussprosjekt og aktiviteter for å finansiere bussen. Silje har ikke lyktes å få seg fast ekstrajobb, men har igjen fått jobb som instruktør på Skiforeningens barneskiskole i januar og februar.

Nå mangler bare snøen, for julestemningen er foreløpig fraværende her oppe. Plaskregn i går og vått, grått og trist i skog og mark. Det er veldig mange år siden vi kan huske forhold noe i nærheten av dette. Vi får håpe at været kan endre seg i vinterlig retning etter hvert, og i mellomtiden får vi finne på andre ting.

Vi ønsker alle en god, og fremfor alt - en mest mulig analog jul!

PS. Gevinstrealiseringen? Digitaliseringsrundskrivet er opptatt av såkalt "gevinstrealisering", og for meg ble gevinsten spart tid og tid til tur i skogen lille julaften, spart porto og papir og muligheten til å nå ut til flere. Så hår jeg håpe at jeg ikke stjal for mye av din tid i dine juleforberedelser.

Noen bilder fra året som har gått

Første skitur 25. desember 2014 på Bislingflaka

Fra vinterferien på Hadelandsåsen

Sandvikshytta, Katnosa - slike forhold drømmer vi om

Fine og avslappende dager på hytta - med ANALOGE aktiviteter

Katnosa avlegges besøk flere ganger i året - her en fin junikveld

Hedda lærer å ro og mestret fort triksene! 

Vi hadde en super uke på Sardinia i juli - her fra båttur langs østkysten

Tur til Hornsjøen i Gausdal med gode naboer - en årviss foreteelse

Besøk i Oslos nye bydel i Bjørvika og restaurantbesøk på Cargo

Gamle helter ruster ikke :-) Blues Brothers kjenninger avsluttet korpsets "kammerkonsert" i desember, i form av gamle arrangementer fra "Blue Finger" - med 3/4 av datidens blåsergruppe inntakt fortsatt!

Er det læreren eller eleven som er problemet?

Like sikkert som at høsten er her, dukker skoledebatten opp igjen etter sommerferien. Nå er det i tillegg kommunevalg og med rike muligheter for posisjonering av lokale forhold og resultater på nasjonale prøver og andre undersøkelser. Og i rikspolitikken har nå heldagsskolen og matematikk i barnehagen vært oppe til diskusjon. Tiltakslisten for "en bedre skole" er i det hele tatt lang hvis vi ser det over tid.

Men i denne tiltakslisten er det et viktig perspektiv som oftest mangler. Det er et ensidig fokus og en antagelse om at problemet ligger hos tilretteleggeren og avsenderen - altså hos skolen og læreren. Er det så sikkert? Jeg etterlyser en korrelasjon mellom f.eks. Pisa-resultatene og trekk i samfunnsutviklingen i ulike land, og som påvirker selve rammebetingelsene for læring.

En slik rammebetingelse er nødvendigvis at eleven må være villig til å lære, må skjønne viktigheten av det og ha kunnskapen - dvs, han må "lære å lære". Sagt på en annen måte så hjelper det ikke hvor gode lærerne er eller hvor mye matteundervisning som gis hvis elevene ikke er mottagelige for å absorbere dette. Jeg har ingen tall som underbygger at dette er en rotårsak til mange av problemene, men jeg har til gjengjeld observasjoner over lang tid som underbygger dette. De viser at mange rett og slett bruker altfor lite tid på skolearbeide, og er altfor lite nysgjerrige på å lære nye ting utover det som leksene definerer.

Så må man se på hva som er årsakene til dette. I DN lørdag 15. august hadde Eva Grinde en interessant artikkel som adresserte noe av dette. Der viste hun til undersøkelser som så på hva som var karakteristisk for land som gjør det bra på Pisa, i dette tilfelle Polen, Finland og Sør-Korea. Investering av mye tid på skolearbeid og forståelse av viktigheten av kunnskap var f.eks. fellestrekk i disse landene. I Norge har muligens enhetsskolen gjort elevene passive og tilfredse med å være middels. Sammen med presset de utsettes for fra sosiale medier, kjønnspress og utseende, fordummende TV-kanaler mm. er dette effektivt med på å drepe nysgjerrigheten og kreativiteten.

Kanskje både vi foreldre og skolen og lærerne skulle jobbe mer med disse rotårsakene i stedet for å dytte enda mer innhold ned i en kanal som allerede er overfylt av andre ting? Kanskje jobbe mer med generell almendannelse og tiltak for å gjøre barna nysgjerrige på å lære? Og det handler ikke bare om matematikk. I fremtiden vil vi mer enn noensinne trenge kreativitet og tverrfaglige perspektiver for å møte nye utfordringer. Noen har skjønt det før oss, men det ser ut til at vi har glemt det i all vår selvtilfredshet og metthet.

Hvem er på bærtur?

En bekjent av meg stilte meg for en tid siden et filosofisk spørsmål: "Steinar, hvorfor bruker du så mye tid på å plukke bær om sommeren når du kan kjøpe et glass Nora bringebærsyltetøy for 26 kr ?" "Godt spørsmål" sa jeg, men jeg hadde ikke noe godt svar på stående fot og ba om å få tenke på dette siden et godt spørsmål fortjener et godt svar. Og jeg har tenkt.

Det åpenbare og overordnede  svaret er jo at det heldigvis ikke er alt som behøver å måles i penger og tid. Jeg har selvsagt råd til å kjøpe det lille jeg forbruker av syltetøy, og implisitt i spørsmålet lå det jo en konklusjon om at timene i skogen og hagen burde vært bedre anvendt når det er så enkelt og billig å kjøpe seg det man trenger i dag.

Så da må det være noe annet som gjør at jeg synes timene i skogen er en god investering. Jeg kunne jo eventuelt også overfor min venn hevde at mine bær er stappfulle av antioksidanter mens Noras er stappfulle av konserveringsmidler og sukker. Men han ville nok slått meg i hjel med argumenter som at "det samme er jo alt vi spiser, så hva gjør noen glass syltetøy fra eller til?"

Sant nok. Så jeg lette videre etter svar, og på min leting havnet jeg først helt tilbake til barneårene på hytta på Lyseren. Mesteparten av dagene gikk med til fiske dengang, og mange var de småabborene som bare ble kattemat eller kastet. Helt til min mormor på besøk sa at "dere kan da ikke kaste den fine abboren?" Og som 12-åring lærte jeg etter dette både å flå og rosse abbor - og ikke minst like sprøstekt selvfisket abbor. Resten av familien syntes riktignok kostholdet ble noe ensidig etter hvert, så det ble fortsatt trukket opp store mengder mort og abbor som ble kattemat (og krepseåte) resten av sommeren. Men en kime ble muligens sådd her. I hvert fall fikk jeg tidlig respekt for- og ble lært opp til å høste av naturens overflod. Jeg fikk inntrykk av at dette var noe som skulle gjøres, ikke først og fremst fordi familien trengte dette tilskuddet til husholdningen, men fordi dette var en del av vår familietradisjon.

Bærplukkingen startet også her ute på Lyseren, der vi stort sett var hele sommeren fram til skolen begynte. Sommerens første "bærhøydepunkt" var markjordbærene, som var så gode at det til å begynne med ble mest spising og lite sanking. Men vi visste at hvis vi greide å plukke noen kopper, så ventet nystekte vafler med rørt markjordbær hjemme på hytta. Jeg kan ennå lett se for meg de faste jordbærstedene våre, og den sitrende spenningen knyttet til om vi fant noe og om noen hadde vært der før oss.

Senere på sommeren ble det bringebær og blåbær som skulle høstes, og da var absolutt hele familien i sving, og gjerne med besteforeldre bragt inn fra Oslo. Min bestefar i lagerfrakk og hatt og et stort belte rundt livet der bærspannene ble festet. Han brukte bærplukker, men vi barna fikk ikke tilgang til noe så flott. Til gjengjeld fikk vi skryt for å plukke så rene bær.

Blåbær- og bringebærplukkingen var for matauk å regne og hele dagen ble tilbragt i skogen. Men når sant skal sies minnes jeg at vi syntes det var godt å komme tilbake til hytta for å dra rett ned på Rudstranda for å bade og skylle av oss rusk og myggolje.

Vi måtte også være med på etterarbeidet, det vil si rensingen av bærene, og det kunne ta sin tid. Det var sylting og safting som var konserveringen den gang, og jeg husker min mor kunne holde på med dette et par dager etter en dags sjau i skogen. Men det ble alltid satt av bær til å lage pai, og det var et desidert høydepunkt for oss barna.

Slik gikk sommeren med fiske og bærplukking, og når høsten kom var det først tyttebærene som stod for tur. Dette var morsomt å plukke siden det gikk fort. Jeg husker godt dagsturene til Enebakk med min bestefar, og kanskje særlig den gangen han snublet og tømte ut to 10-liters bøtter med tyttebær ...

Jeg kan ikke huske noen molteplukking fra barneårene, så det var nok lite av den bæra i våre hyttetrakter - ellers hadde den nok fått bein å gå på fra min familie. Men før vinteren kom ble det alltid en tur på myrene for å plukke tranebær. Den var fin å plukke rett etter de første frostnettene. Hva min mor gjorde med denne bæra, er jeg imidlertid  ikke i stand til å huske.

Gleden ved å plukke bær, sopp og fiske har jeg tatt med meg fra barneårene og beholdt, og det er morsomt å se at egne barn også finner glede ved disse aktivitetene. Jeg har tro på at det gir dem en berikelse og et forhold til naturen som de kanskje først vil smake ordentlig på i voksen alder.

Så ble jeg noe klokere og fant jeg et godt svar? Jeg ble litt klokere men fant ikke ett godt svar som min venn vil være i stand til å forstå. Derimot kommer jeg til å fortelle ham dette:

Bærplukking er ren og skjær livsnytelse og nærkontakt med naturen. Det er poesi og filosofi på samme tid - bare tenk på hva folk som Alf Prøysen og Hans Børli har sagt om emnet. Bær er mer enn god smak til en rimelig pris - gleden ved å ha plukket bæra selv og minnene det frambringer kan ikke måles i penger. Når jeg tar fram et glass molter julaften og glasset er merket "Nordre Branntjern august 2013" så er det noe annet enn Noras "L2304130852, holdbar til 18.01.14". Er du bærpeller kan du i hvert fall si at du har VÆRT på bærtur når noen påstår at du ER på bærtur.

 

Noe av småfisken etter helgens tur

Noe av småfallen
Originally uploaded by skibohemen.
Fantastisk tur i flott høstvær i fin natur i Vestre Gausdal i helgen. Ikke så gærent fiske heller :-)

20 år med Internett i Norge startet 12. desember 1991

I disse jubileumsdager er det nok atskillig mer oppmerksomhet knyttet til norsk polarhistorie, men faktum er at vi kan markere et aldri så lite annet "jubileum" i disse dager også. Mandag 12. desember 2011 var det nemlig 20 år siden firmaet Oslonett ble stiftet av 16 personer i Informatikkbygningen i Gaustadbekkdalen, og dette var utvilsomt med på å forme utviklingen av- og på Internett i Norge.

Oslonett var Norges første kommersielle og rendyrkete "Internett-firma" og startet med å selge tilgang til Internett for privatpersoner via modemtilknytning og egenutviklet oppkoplingsprogramvare. Samtidig gjorde Oslonett mye "folkeopplysning" i form av å arrangere Internett-kurs sammen med Næringsakademiet. Vi gjorde også mange konsulentoppdrag for store norske private og offentlige virksomheter der vi viste hvordan Internett basert programvare og TCP/IP kunne erstatte mye tung og gammeldags stormaskinprogramvare.

Med inntoget av World Wide Web ble Oslonett etter hvert Norges fremste kompetansemiljø på bruk av web til forskjellige formål. Tjenester som Kvasir ble f.eks. unnfanget av Oslonett i 1995, på et tidspunkt da Google ennå ikke var på banen. Webtjenesten som ble satt opp i forbindelse med OL på Lillehammer gjorde Oslonett kjent langt utenfor Norges grenser, og gjorde også store norske medieaktører oppmerksomme på det lille firmaet med rot i informatikkmiljøet i Gaustadbekkdalen i Oslo. Det førte da også til at Schibsted kjøpte opp Oslonett , stiftet firmaet Schibstednett og bygde opp online-tjenesten "SN Horisont" i årene 1995-96.

I årene som nå kommer skjer det veldig mye interessant på Internett i Norge, og noe av det kan leses i jubileumsskriftet som ble laget i forbindelse med Oslonetts 10-års jubileum. Bla. bestemte Schibsted og Telenor seg for å slå sammen sine online satsinger i tjenesten Scandinavia Online (SOL) , som fortsatt eksisterer i beste velgående, med Kvasir som en fortsatt viktig tjeneste.

I "dot.com" årene 1998-2001 skjedde det mye konsolidering i Internett-markedet både i Norge og andre steder. Firmaer ble dannet, kjøpt opp, omorganisert og noen gikk også konkurs.  I Norge har firmaer som Basefarm, SOL, Telenor Online, TraceTracker, Oslo Market Solutions  m.fl. alle historiske bånd til Oslonett.

20 år er mye når det gjelder teknologisk utvikling, og veldig mye når det gjelder utviklingen knyttet til Internett. Det er morsomt i dag å se at alt vi trodde på og håpet på har gått i oppfyllelse, men også mye vi på det tidspunkt overhodet ikke så konturene av. Det er nok først og fremst utviklingen av sosiale medier og den rollen mobil Internett aksess i dag har fått, og de nye plattformene som har dukket opp rundt dette.

Hva vil de neste 20 årene bringe?

Hilsen en av de 16.