Hvem er på bærtur?

En bekjent av meg stilte meg for en tid siden et filosofisk spørsmål: "Steinar, hvorfor bruker du så mye tid på å plukke bær om sommeren når du kan kjøpe et glass Nora bringebærsyltetøy for 26 kr ?" "Godt spørsmål" sa jeg, men jeg hadde ikke noe godt svar på stående fot og ba om å få tenke på dette siden et godt spørsmål fortjener et godt svar. Og jeg har tenkt.

Det åpenbare og overordnede  svaret er jo at det heldigvis ikke er alt som behøver å måles i penger og tid. Jeg har selvsagt råd til å kjøpe det lille jeg forbruker av syltetøy, og implisitt i spørsmålet lå det jo en konklusjon om at timene i skogen og hagen burde vært bedre anvendt når det er så enkelt og billig å kjøpe seg det man trenger i dag.

Så da må det være noe annet som gjør at jeg synes timene i skogen er en god investering. Jeg kunne jo eventuelt også overfor min venn hevde at mine bær er stappfulle av antioksidanter mens Noras er stappfulle av konserveringsmidler og sukker. Men han ville nok slått meg i hjel med argumenter som at "det samme er jo alt vi spiser, så hva gjør noen glass syltetøy fra eller til?"

Sant nok. Så jeg lette videre etter svar, og på min leting havnet jeg først helt tilbake til barneårene på hytta på Lyseren. Mesteparten av dagene gikk med til fiske dengang, og mange var de småabborene som bare ble kattemat eller kastet. Helt til min mormor på besøk sa at "dere kan da ikke kaste den fine abboren?" Og som 12-åring lærte jeg etter dette både å flå og rosse abbor - og ikke minst like sprøstekt selvfisket abbor. Resten av familien syntes riktignok kostholdet ble noe ensidig etter hvert, så det ble fortsatt trukket opp store mengder mort og abbor som ble kattemat (og krepseåte) resten av sommeren. Men en kime ble muligens sådd her. I hvert fall fikk jeg tidlig respekt for- og ble lært opp til å høste av naturens overflod. Jeg fikk inntrykk av at dette var noe som skulle gjøres, ikke først og fremst fordi familien trengte dette tilskuddet til husholdningen, men fordi dette var en del av vår familietradisjon.

Bærplukkingen startet også her ute på Lyseren, der vi stort sett var hele sommeren fram til skolen begynte. Sommerens første "bærhøydepunkt" var markjordbærene, som var så gode at det til å begynne med ble mest spising og lite sanking. Men vi visste at hvis vi greide å plukke noen kopper, så ventet nystekte vafler med rørt markjordbær hjemme på hytta. Jeg kan ennå lett se for meg de faste jordbærstedene våre, og den sitrende spenningen knyttet til om vi fant noe og om noen hadde vært der før oss.

Senere på sommeren ble det bringebær og blåbær som skulle høstes, og da var absolutt hele familien i sving, og gjerne med besteforeldre bragt inn fra Oslo. Min bestefar i lagerfrakk og hatt og et stort belte rundt livet der bærspannene ble festet. Han brukte bærplukker, men vi barna fikk ikke tilgang til noe så flott. Til gjengjeld fikk vi skryt for å plukke så rene bær.

Blåbær- og bringebærplukkingen var for matauk å regne og hele dagen ble tilbragt i skogen. Men når sant skal sies minnes jeg at vi syntes det var godt å komme tilbake til hytta for å dra rett ned på Rudstranda for å bade og skylle av oss rusk og myggolje.

Vi måtte også være med på etterarbeidet, det vil si rensingen av bærene, og det kunne ta sin tid. Det var sylting og safting som var konserveringen den gang, og jeg husker min mor kunne holde på med dette et par dager etter en dags sjau i skogen. Men det ble alltid satt av bær til å lage pai, og det var et desidert høydepunkt for oss barna.

Slik gikk sommeren med fiske og bærplukking, og når høsten kom var det først tyttebærene som stod for tur. Dette var morsomt å plukke siden det gikk fort. Jeg husker godt dagsturene til Enebakk med min bestefar, og kanskje særlig den gangen han snublet og tømte ut to 10-liters bøtter med tyttebær ...

Jeg kan ikke huske noen molteplukking fra barneårene, så det var nok lite av den bæra i våre hyttetrakter - ellers hadde den nok fått bein å gå på fra min familie. Men før vinteren kom ble det alltid en tur på myrene for å plukke tranebær. Den var fin å plukke rett etter de første frostnettene. Hva min mor gjorde med denne bæra, er jeg imidlertid  ikke i stand til å huske.

Gleden ved å plukke bær, sopp og fiske har jeg tatt med meg fra barneårene og beholdt, og det er morsomt å se at egne barn også finner glede ved disse aktivitetene. Jeg har tro på at det gir dem en berikelse og et forhold til naturen som de kanskje først vil smake ordentlig på i voksen alder.

Så ble jeg noe klokere og fant jeg et godt svar? Jeg ble litt klokere men fant ikke ett godt svar som min venn vil være i stand til å forstå. Derimot kommer jeg til å fortelle ham dette:

Bærplukking er ren og skjær livsnytelse og nærkontakt med naturen. Det er poesi og filosofi på samme tid - bare tenk på hva folk som Alf Prøysen og Hans Børli har sagt om emnet. Bær er mer enn god smak til en rimelig pris - gleden ved å ha plukket bæra selv og minnene det frambringer kan ikke måles i penger. Når jeg tar fram et glass molter julaften og glasset er merket "Nordre Branntjern august 2013" så er det noe annet enn Noras "L2304130852, holdbar til 18.01.14". Er du bærpeller kan du i hvert fall si at du har VÆRT på bærtur når noen påstår at du ER på bærtur.