Men i denne tiltakslisten er det et viktig perspektiv som oftest mangler. Det er et ensidig fokus og en antagelse om at problemet ligger hos tilretteleggeren og avsenderen - altså hos skolen og læreren. Er det så sikkert? Jeg etterlyser en korrelasjon mellom f.eks. Pisa-resultatene og trekk i samfunnsutviklingen i ulike land, og som påvirker selve rammebetingelsene for læring.
En slik rammebetingelse er nødvendigvis at eleven må være villig til å lære, må skjønne viktigheten av det og ha kunnskapen - dvs, han må "lære å lære". Sagt på en annen måte så hjelper det ikke hvor gode lærerne er eller hvor mye matteundervisning som gis hvis elevene ikke er mottagelige for å absorbere dette. Jeg har ingen tall som underbygger at dette er en rotårsak til mange av problemene, men jeg har til gjengjeld observasjoner over lang tid som underbygger dette. De viser at mange rett og slett bruker altfor lite tid på skolearbeide, og er altfor lite nysgjerrige på å lære nye ting utover det som leksene definerer.Så må man se på hva som er årsakene til dette. I DN lørdag 15. august hadde Eva Grinde en interessant artikkel som adresserte noe av dette. Der viste hun til undersøkelser som så på hva som var karakteristisk for land som gjør det bra på Pisa, i dette tilfelle Polen, Finland og Sør-Korea. Investering av mye tid på skolearbeid og forståelse av viktigheten av kunnskap var f.eks. fellestrekk i disse landene. I Norge har muligens enhetsskolen gjort elevene passive og tilfredse med å være middels. Sammen med presset de utsettes for fra sosiale medier, kjønnspress og utseende, fordummende TV-kanaler mm. er dette effektivt med på å drepe nysgjerrigheten og kreativiteten.
